Hugget til med øks – uten bruk av spiker


Tradisjonsrikt: I Norge videreføres den middelalderske teknikken med bruk av tømmerkonstruksjoner

Skandinaviske trebygg gir fremdeles mulighet til å beundre folkelig byggeskikk. I mange tilfeller er bygningene fremdeles bebodde, mens andre er blitt omgjort til museum, for å opprettholde minnet om menneskers dyktighet, før vår industrielle epoke.

Tekst og foto av Giuseppe Maria Jonghi Lavarini, arkitekt

Øksens aristokrater

Dette er legenden om et folk som brøt opp fra nord og begynte å bevege seg mot andre land. Dette folket, "vid-kingene" er "konger av nordlyset" som på 900-1000-tallet satte seil mot ukjent hav.
På skipene deres var det kun menn, ungdommer og gutter som dro ut; uten familie, og med kvinnene igjen i landsbyene. Disse blonde piratene, som var stolte, sterke og ærekjære, herjet kystene, men hele tiden med ønske om å vende tilbake til fedrelandet, med rikdommene fra røvertoktene (Vikingskipshuset, Oslo).
Også deres slektninger fra nord, "vid-seerne" eller "herrene av nordlyset", startet fra skogene sine, med gran, fure, lerketrær og bjørk, men de satte kurs med vogner som inneholdt alt jordisk gods, og sammen med sine kvinner og barn.
De sjøfarende røvet nådeløst, full av vilje, lyst og håp om å vende tilbake til den hjemmets lune arne som de hadde forlatt. De veifarende visste at de ikke kom til å vende tilbake, og lette derfor etter et vennligsinnet område der de kunne finne tilbake til, i en ny skog, den lukten av harpiks de hadde forlatt i hjemtraktene.
Begge folkene av nordlysets sønner elsket gudene som holdt til i de store granskogene, de samme gudene som hadde lært dem bruken av et viktig redskap: Øksa, et våpen med en makt og slagkraft, som aldri ble borte fra hendene til disse menneskene fra nord. Mens de gamle fortalte, var de klare til å ruste armene sine med jern.
Disse var øksens sønner. Med øks i en hånd, og hammer, slegge, spisshammer i den andre, hadde de fullkomne redskaper for å hogge tømmer og dele stokken i bjelker som så kunne brukes til å lage skip og bygninger.
Dette eldgamle sagnet fikk meg til å begynne å lete etter den underliggende fortellingen eller meldingen, ved å studere byggeteknikken som man både finner på mindre tettsteder, og i utendørs museer, eller museumsparkene som skandinaviske byer tar vare på for å holde fast ved minnene om fortiden, sjeldne tegn fra en fortid man er stolte av. Jeg dro til Norsk Folkemuseum i Oslo for å studere trekonstruksjonene (Norsk kulturhistorisk museum i Oslo ), og der fant jeg utvetydig de samme røttene vi finner hos vår søreuropeiske fjellbefolkning, i walser-hyttene.

en samme generelle utformingen av nordeuropeiske hus, finner vi både i keltisk og i skandinavisk tradisjon. I Italia finner vi den i Walzer-områdene i Valle d’Aosta, Val d’Ossola og Valsesia. Dette er strukturer som består av to avdelinger, den smaleste nederst, og en bredere del øverst, slik at utspringene foran og på siden beskytter grunndelen fra vann og snø. På illustrasjonene, oversikt forfra og fra siden, planløsning for de ti nivåene, og tverrsnitt av bygningen fra Helle Haugo, opprinnelig fra 1600-tallet i Norge.

Bruken av stein, treverk, samt kryssbjelkene, laftingen, fraværet av spiker, de samme pluggene: Alle disse elementene forteller en historie. De forteller om en fortid som fremdeles lever i de menneskene som er villig til å lytte til fortellingen fra denne tiden. I hyttene i høyfjellet, i granskogene som omkranser beiteområdene under Monte Rosa kjenner vi igjen det samme språket innen byggeskikk, det samme mesterlige håndverket, samme måte å organisere arealet på, samme ildsted, stall, låve. Også her har øksa hovedrollen, den samme øksa som feller trær og lafter tømmeret. Man finner samme visdom hos de gamle som lærte bort hvordan man skulle bygge hus som kunne være et trygt sted for den man hadde valgt til hustru, og for familien.
På denne måten ble de unge opplært, og lærte i sun tur opp andre. På denne måten ble kunnskapen og visdommen til de eldre overført fra far til sønn.
Og "vid-seer"-folket, med sine vogner, etter å ha reist gjennom lavlandet i Tyskland, Preussen og Saksen, fant endelig igjen gransko gene, lerketrærne, furu og bjørk, som de hadde lært å bli glad i fra gammelt av.

"…Et folks reise…"

Både voksne og unge gutter satte stavn: Alle var soldater, og brakte med seg hester. Men uten skipene som ble konstruert med eb teknikk som likner den vi finner i norske hus, ville ikke vikingtiden ha funnet sted.

Den snøhvite bjørken som brukes til å kalfatre både skip og hus er også et magisk middel. Den ustyrlige krøllete barken ble brukt til avkok langt tilbake, "den varme trylledrikken" som holdt feber og vonde forkjølelser borte.
La oss nå gå og sammenlikne byggeskikken til Walser-folket, med de vi finner hos "Vid-seer"-folket.
Disse begynte rundt år tusen å lete etter nytt land, for familier som etter ha levd som omreisende stammer, ville bli bofaste og begynte å utvikle egne bygder. De lange nettene i nord hadde forespe
ilet dem roligere tider, slik at flinke håndverkere kunne bruke tiden på kraftig, og symbolrik treskjæring.

Vikingene, med sin nære tilknytning til havet, terroriserte med sine røvertokter kystene i hele Nordvest-Europa. Så langt som til Middelhavet nådde de, og, til andre siden av Atlanterhavet. Dette viser hvor solide farkostene deres var; dette var skip som tålte alle utfordringer vær og vind stilte dem overfor.

Men treskjæringen, laftingen og plasseringen av bjelkene som holder taket er de samme man finner i hytter langs seterbeitene i de Penninske og Lepontinske Alpene.
Bruken av steinpåler der man støtter ytterbjelkene til loven er helt identisk… En kraftig flat steinhelle som brukes til å heve loven fra bakken og beskytte den mot fuktighet, men er også til hinder for smågnagere som kunne ødelegge den dyrebare rughøsten Den brede flate steinen brukt i bygningene til "vid-seer"-folket er den samme som den man finner hos Walser-folket.
I disse folkevandringene finner vi den europeiske historien, der det fortelles om et folk av menn, kvinner og gamle, unge og småbarn, som omkring ilden i ildstedet minnes og forteller eventyr fra gammelt av, gleder seg over dagen i dag, og alle nye dager som kommer.

Giuseppe Maria Jonghi Lavarini

Museer – bosatte bygder

I området rundt Oslo (se kartet til høyre) finnes det mange museer som er etnologiske og antropologiske. Fem av disse finner man på Bygdøy, et vel ansett boligstrøk i hovedstaden, men også et foretrukket turistmål på grunn av alle de områdene som er avsatt til utstillinger og informasjon. Norsk folkemuseum (se logo øverst til høyre) er det viktigste. Dette er et utstillingsområde som gjenskaper en middelalderbygd utendørs.

I midten finner vi en autentisk Stavkirke fra 1200-tallet. Den norske folketradisjonen finner man gjennom de tingene som er utstilt i de ulike husene, som alle representerer tidstypiske miljø, og som forteller oss om oppdagelser, skipsbyggekunst, religion og jordbruk.
Om sommeren blir museet gjort levende av statister som danser, lager mat og bærer tradisjonell klesdrakt, og veiene fylles med hester med vogn.

Tømmeret blir bearbeidet med øks, men lafteteknikken som legger tømmerstokkene i kryss,
er utført med en så mesterlig håndverksteknikk at overflatene passer perfekt sammen.

I de skandinaviske landene er forholdet mellom menneske og natur sammenvevd på en helt spesiell måte. En nesten uendelig utstrekning, ekstreme temperaturforhold, veksling mellom skoger og fjorder, gjør at menneskelig bosetning blir en enorm utfordring. I den nordiske symbolikken står helten ensom, fullt i stand til å møte lange netter, harde vintre og uendelig ensomhet. De gamle laftede tømmerbygningene minner oss litt om dette bildet. "Den gamle, norske tømmerarkitekturen bærer i dag naturen der den bygges. Mer enn to tredjedeler av territoriet består av ubeboelige fjell, med bergmassiv som blir gjennomtrengt av trange juv og fjorder. Utsikten er dramatisk og overveldende, men de grønne dalene har trekledde åser som gjør det mulig for mennesker å bosette seg, og som ved å rydde plass til bosetting også framskaffet materialet til å bygge med.

Torv og gress som isolasjonsmateriale. Denne teknikken som nylig er blitt gjenoppdaget gjennom utvikling av økologiske bygningsalternativer, er tradisjonelt i bruk i nordiske trebygninger. Torvlaget opprettholder en høyere temperatur om vinteren, om sommeren avkjøler det, også takket være fordampningen som skjer ved hjelp av plantene. Dette i tillegg til steinpålene under og vide utspring som dekker godt, gir til sammen glimrende isolasjon.

Opprinnelig bestod gårdene i Norge av et eneste stort hus uten avdelinger. Sannsynligvis fikk man fra Øst-Europa i middelalderen tradisjonen med å bygge flere mindre bygg nær hverandre, på linje eller omkring et tun, istedenfor et enkelt bygg. Dette er et framsteg: Bygningene blir spesialiserte". Spesielt i Øst-Norge kan man fremdeles finne gårder der byggene er rettlinjede, og samlet langs en vei. På bildet oppe til venstre, et stabbur, et bygg md et enkelt rom brukt som lager/ spisskammer.
Under: Typisk bolighus, med en base som er mindre de øvre nivåene. Her over, på illustrasjonen, et hus med flere etasjer og hytte fra 1800-tallet, fra Torvekjønn med elementer i treskjæring. Under: Hytte på steinpåler med en sentral skorstein.

Det utstikkende taket utgjør et åpent med beskyttet område. Dette kan brukes til å tørke det som legges der, selv i dårlig vær, og det forhindre at snø samles opp rundt grunnmuren. Dimensjonene til bygningene gjør det mulig å ha et oppbevaringsrom – spiskammer i øvre etasje. Den nedre etasjen er fullstendig beskyttet, både av utstikkerne på de øvrige etasjene, og av stavene (den skrånende formen gjør det umulig for smågnagere å klarte opp og spise av det som er blitt plassert til lagring). På pålene ligger det en trestruktur (teknikken er bruk fra 1600-tallet) som hviler på steinpåler, slik at den ikke kommer i kontakt med fuktigheten fra bakken. Trappen av tykke bjelker er ofte sammenføyd (dette er tydelig ved at det ikke er brukt spiker). gjør det mulig for dyr å komme opp på nederste nivå slik at de har beskyttelse mot ver og vind og bidrar til å varme opp bygningen innvendig. Bygningen kan slik bli et lite selvberget univers, der samlingen av forråd gjør det mulig å leve relativt behagelig også i de periodene når klimaet er hardest. Formen er også elegant, selv om den er utviklet med et behov – og nytteperspektiv.

Nærheten til naturen gir en del intuitive regler som virkeliggjøres i enkle solide bygninger, som utvikler seg langsomt, og i små skritt av gangen.
Skorsteinen er et av de viktigste framstegene i denne utviklingen.

Slik beskriver Gunnar Bugge og Christian Norberg-Schulz det i innledningen til boken "Stav og laft i Norge" (Oslo, 1990). Og her ser vi bygningene i tømmer, hugget til med øks, og sammenføyd ved hjelp av lafteteknikk som bringer oss tilbake til epoken da vikingene hadde herredømme over havet, og plyndringstoktene deres truet kysten på de britiske øyer og helt ned til middelhavet. Skipene og husene viser en evne til å behandle materialene håndverksmessig, som leder til storartete konstruksjoner. Sammenføyningene er perfekt tilpasset slik at man ikke trenger spiker. Bygningen er utformet på en slik måte at den virker tiltalende og trygg.
Taket er tekket med jord og torv: Hard som gressrøttene og stråene, men samtidig isolerende og innbydende. Som beskyttelse mot fuktighet og fra smågnagerangrep, er både hus og lover hevet over bakken (på samme måten som hos Vid-seer-folket) på steinpåler.
Fremdeles i dag finnes det trebygninger fra 1300-tallet. Og enkelte ganger er disse middelalderstrukturene overbygd med nye strukturer fra 1700-1800-tallet, noe som vitner om hvor stabil strukturen er, slik at mer ornamenterte elementer blir lagt til i senere epoker: Treskjæring, spesielt på dører og hjørnestolper, som enkelte ganger kan minne om rokokkostilen. I tillegg til den funksjonelle essensen, har beboerne gitt sine egne ekspressive og kunstneriske bidrag, ved å skjære inn blomstermotiv, enkelte ganger malt i sterke farger. På denne måten får huset et mykere preg. Når man har vunnet over de klimatiske utfordringene, blir skjønnhet den neste utfordringen. Dette er bygninger som den dag i dag lærer oss hvordan man kan bo i fjellområder, med enkle midler, som f.eks. torv på taket, for å leve bedre og mer i pakt med naturen.

" vinduene åpner mot det moderne samfunn"

I moderne tid ser ved de viktigste transformasjonene av den tradisjonelle byggeskikken.
Strukturen på byggene forblir den samme, men introduksjonen av store glassvinduer, særlig fra 1700-tallet, gjør at rommene blir bedre opplyst. Dette er helt klart det viktigste framskrittet siden skorsteinen ble introdusert. Opprinnelig ble bygningene oppvarmet med åpen flamme, og røyken ble sluppet ut fra en åpning i taket, På samme måte som i primitiv tid. Allerede i tidlig middelalder gjorde skorsteinen av stein det mulig å bedre kontrollere ilden, minske brannfaren og justere varmefordelingen.
Med vinduet og skorsteinen oppnår norske hus en komfort som gjør det innbydende også i våre dager. Men håndverkskunsten som er grunnlaget for konstruksjonen, måten å bearbeide tømmeret med øks, er kanskje tapt for bestandig.

KVINNENE I HUSET

Kvinnene var uavhengige. Mens mennene var langt unna, opptatt med slag og kap, var det kvinnene som hadde ansvar for gård og hjem. Kvinnene kunne selv velge mann, og kunne be om skilsmisse dersom mannen slo eller bedro henne. I folkelige skrifter ble kvinnen ofte prist for å være flinke til å lede husholdningen, og til å utføre manuelt arbeid. Kun de rikeste hadde stoler og senger, vanlige folk satt på benker eller de satt på gulvet med kryssede ben.

Om natten la deg seg på små tepper som dekket de hevede soklene. Ved siden av kvinnen på Oseberg-skipet ble det funnet tre senger, og den flotteste av disse er blitt gjenskapt. Denne er av bøketre, og tre stavene i hodegjerdet er utskåret med dyrehoder med bøyd nakke. Kvinnen som sannsynligvis på en fjærmadrass, og hadde over seg en dyne av dun og fjær.

Inngjæring

Trefjeler som legges parallelt og støttes av stolpepar som blir bundet opp av tau. Systemet er enkelt og primitivt, Gjerdestolpene som slås ned i bakken har åpning nok mellom seg til at det blir mulig å få trefjelene til å passere. Når man har nådd ønsket høyde, blir stolpene bundet samme
n slik
at fjølene blir klemt fast mellom dem. Så lenge tauverket som er brukt holder, vil inngjøringen bli stående. Hensikten er å vise grensen mellom eiendommer. Skigarden er ikke solid nok til å utgjøre noe festningsverk, eller å holde ute farlige dyr.
I bakgrunnen av bildet ser vi en annen type inngjæring som er mer solid: Steingjerde med en øvre trestruktur.

Bygninger av tømmer vil være mer solide jo færre åpninger som finnes: En helvegg utgjør den maksimale styrken i strukturen. Utviklingen av bruk av vinduer skjer ganske seint i folkelig norsk byggekunst, Så sent som mellom 16- og 1700-tallet. Før dette var inngangdøren den viktigste åpningen. Denne var hengslet på to kraftige dørstolper av tre, som ofte var dekorert med treskjæring. Før utviklingen av ordentlige vinduer, var det fra gammelt av vanlig å sette inn en seire med "koøyne" slik at en viss mengde lys slapp inn, mens stolpene mellom et koøye og et annet opprettholdt strukturen.

Som beskyttelse mot fuktighet og fra smågnagerangrep, er både hus og lover hevet over bakken (på samme måten som hos Vid-seer-folket) på steinpåler.
Fremdeles i dag finnes det trebygninger fra 1300-tallet. Og enkelte ganger er disse middelalderstrukturene overbygd med nye strukturer fra 1700-1800-tallet, noe som vitner om hvor stabil strukturen er, slik at mer ornamenterte elementer blir lagt til i senere epoker: Treskjæring, spesielt på dører og hjørnestolper, som enkelte ganger kan minne om rokokkostilen.

I tillegg til den funksjonelle essensen, har beboerne gitt sine egne ekspressive og kunstneriske bidrag, ved å skjære inn blomstermotiv, enkelte ganger malt i sterke farger. På denne måten får huset et mykere preg. Når man har vunnet over de klimatiske utfordringene, blir skjønnhet den neste utfordringen. Dette er bygninger som den dag i dag lærer oss hvordan man kan bo i fjellområder, med enkle midler, som f.eks. torv på taket, for å leve bedre og mer i pakt med naturen.

"…I rikfolks hjem kunne man finne enkelte møbler, og de mest dyrebare
tingene ble ofte oppbevart i utskårne skrin med lås…"

I vikingenes verden foregikk hele livet i huset i et hovedrom, og i midten av dette brant det i ildstedet som slapp røyken ut gjennom en åpning i taket. Gulvet var av hardtrampet jord. Hevede sokler/ plattformer langs veggene, pyntet med puter av andefjær eller hønsefjær ga både sitteplass og liggeplass for natten.

I rikfolks hjem kunne man finne enkelte møbler, og de mest dyrebare tingene ble ofte oppbevart i skrin i treskjæring med lås. Ofte fantes det på sidene av hovedrommet mindre lokaler beregnet til matlaging eller spinning.
Andre bygninger, verksteder, vevstuer og fjøs for dyrene, finner vi i de mindre husene, med gulv som var utgravd fra bakken.

Boligen til en kaptein kunne ha vegger som var pyntet med ting opphengte objekter eller dyrehorn, eller utskårne tretavler. Rundt 1000-tallet beskriver en islandsk dikter enkelte tavler som var dekorert med scener fra gudelæren og legender. Diktet het Hùsdràpa, som betyr "Sang for huset".

Bibliografi De arkitektoniske illustrasjonene er hentet fra "stav og Laft" (av G. Bugge og C. Norberg-Schulz, Oslo 1990). De historiske illustrasjonene fra "Magnus Viking" (av F. Ingulstad og A. Tønnesen, Egmont Bøker Fredhøi, Oslo). Illustrasjonen i ruten "Kvinnene i huset" fra: "I Vichinghi" av S. M. Margeson (Ististuto Geografico De Agostini, 1994). På denne siden, illustrasjoner fra: "Vikings" (av J. Green og M. Bergin, Hodder Wayland, London 2002).

 

Condividi

Utilizziamo i cookie per offrirti la migliore esperienza sul nostro sito web.
Puoi scoprire di più su quali cookie stiamo utilizzando o come disattivarli nella pagine(cookie)(technical cookies) (statistics cookies)(profiling cookies)